Idrett og politikk i tv-ruta

KRONIKK: Hvilket Amerika var det som åpenbarte seg? Glansbildet slo store sprekker.

AV
Publisert
Oppdatert:

I 1968 fylte jeg 10 år, fjernsynet var i ferd med å erobre de tusen hjem og verden kom inn i stua hos folk. En ny æra ble innledet, – på godt og vondt.

For oss «58-ere» var ikke året preget av mye opprør og internasjonal solidaritet, men «frihet, likhet og brorskap» sto sterkt i kameratflokken og i oppvekstmiljøet i min trønderske hjemby. En medvirkende årsak til dét var nok nøkternheten, begrenset materiell luksus, små sosiale forskjeller og godt samhold. Vi var for unge til å forstå at det fantes en brutal verden der ute.

Med økt velstand og økt kjøpekraft kom det makeløse fjernsynsapparatet i hus hos flere og flere på slutten av 60-tallet.

Før dette «vidunderet» kom på plass i leiligheten vår i firemannsboligen dro jeg hver lørdags ettermiddag på besøk hos et eldre ektepar i nabolaget som hadde investert i framtida og anskaffet seg TV-apparat, for å se favorittprogrammet Falkeklubben og følge Ivanhoe på nye eventyr.

Familiens drøm var egen TV. Men det var en relativt kostbar anskaffelse. Etter å ha vært i tenkeboksen en god stund tok min far endelig beslutningen. Ut bar det med det store radioskapet og inn kom et Phillips-apparat i brunt tre. Elektrikeren monterte antenne på taket og en såkalt «avtalings-boks» på selve TV-en. For å nedbetale kjøpet og i hele tatt å kunne se TV måtte man putte kronestykker på «bøssa». En nokså aparte innretning, som kunne ligne på en jukeboks (?), med den forskjell at man ikke kunne velge program selv. For å unngå krise og svart skjerm midt i en spennende Detektime måtte man ha en god slump kronestykker tilgjengelig.

Etter ca ett års tid var TV-en nedbetalt og vi kunne se på statskanalen så mye vi ville, uten frykt for svart skjerm. Men ikke sjeldent ble sendingene avbrutt med meldingen «Vi beklager teknisk feil». TV-tid for oss barna var begrenset frem til Dagsrevyen, som den gang begynte klokka halv åtte.

Sommerens store begivenhet for sportsinteresserte var sommer-OL i Mexico City. Med TV-en i hus var alt klappet og klart. Husreglene for TV-titting ble myket noe opp og eldstesønn fikk lov å se på OL-sendingene, som ofte gikk seint på kveld, pga. den store tidsforskjellen mellom kontinentene. Tidssoner og tidsforskjeller var noe helt nytt for en geografi-interessert pjokk, TV-en var jammen en folkeopplyser på flere måter...

Lekene startet riktignok ikke før 12. oktober. Det autoritære regimet ville vise frem «det nye Mexico» ved bygging av flere kostbare idrettsanlegg. 10 dager før åpningen hadde tusenvis av mennesker samlet seg på et torv i hovedstaden for å protestere og kreve demokrati. Presidenten beordret politiet om å åpne ild mot demonstrantene. Massakren etterlot over 200 døde mennesker. Denne brutale handlingen nådde aldri nyhetsredaksjonene og ble aldri vist på TV. Regimet hadde full kontroll over mediene.

Hjemme i stua satt vi klistret til skjermen og fulgte den ene spennende øvelsen etter den andre og heiet på norske utøvere, uvitende om udåden som hadde funnet sted.

Jeg så forgjeves etter vår lokale sykkelhelt, Knut Knutsen fra Levanger, men det var først under München-OL fire år senere at han deltok og tok gull i velodromen.

På en av de store prestisjeøvelsene tok den amerikanske sprinteren Tommie Smith gull på 200 meter og satte ny verdensrekord og landsmannen John Carlos kom på tredjeplass.

Med denne seieren fikk idretten nok en gang vist seg å være en ideell arena for å markere et politisk budskap. Det utnyttet de amerikanske medaljevinnerne til fulle. Bildene fra premieutdelingen har for ettertida blitt ikoniske.

To svarte amerikanske friidrettsutøvere står på seierspallen, uten sko, men med svarte sokker (for å demonstrere svart fattigdom), svarte hansker og knyttede never i «Black Power»-hilsen, til støtte for afroamerikanernes borgerrettigheter, mens nasjonalsangen ble avspilt.

Alle tre medaljevinnerne bærer emblemet til Olympic Project for Human Rights, også sølvvinneren, australske Peter Norman, i sympati med de svartes kamp. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Publikum buet og rasistiske kommentarer haglet.

Den internasjonale olympiske komiteens president, Avery Brundage, mente at Smith og Carlos hadde brutt «Den olympiske ånd» ved å blande sport og politikk, og han ville utvise dem fra lekene. Den amerikanske olympiske komiteen protesterte, men måtte gi etter da Brundage truet med å suspendere hele det amerikanske OL-laget.

Saken fortsetter under annonsen.

Brundages reaksjon settes i et dårlig lys når samme mann, i 1936, som president for USAs olympiske komité, ikke hadde noen innvendinger mot at utøverne gjorde nazihilsen til Føreren under sommer-OL i Berlin. Det ble ansett som en høflig gest.

Ved hjemkomsten mottok de tre idrettsutøverne trusler på livet, også den hvite australske sølvvinneren. Karrierene deres fikk en brå slutt og de fikk økonomiske og sosiale problemer.

Den politiske markeringen til Smith og Carlos ble stemplet som «uamerikansk» og «upatriotisk». Time Magazine latterliggjorde den og lagde et ordspill over det olympiske mottoet «Raskere, høyere, sterkere»; – slik at det lød: «Sintere, slemmere, styggere». En omskrivning som oste av rasisme, men som samtidig styrket de svartes kampvilje.

De levende bildene fra denne opptredenen på idrettsarenaen i Mexico City og historien bak, gjorde inntrykk, selv på en 10-åring.

Med TV-ens inntreden ble mye av idyllen brutt, og det var ikke fritt for at vi ble påvirket av hendelsene der ute. Det brutale drapet på Martin Luther King jr., som talte for borgerrettigheter og likestilling, og Ku-Klux-Klans innbitte motstand mot Civil Rigths Act og trakassering av svarte i Sørstatene sjokkerte og utfordret vår rettferdighetssans.

Hvilket Amerika var det som åpenbarte seg! Glansbildet slo store sprekker.

Da jeg startet i første klasse i 1965 var hverdagen og skolen skjermet for verdens elendighet. Undervisningen var nokså traus og autoritær. Lærerne gikk i dress og lærerinnene i skjørt og bluse. Og man tiltalte dem selvfølgelig med etternavn.

Vi kjente ikke til noe annet system og grunnlaget for protest var ikke til stede. Vi var lydige, stort sett, møtte på skolen, 6 dager i uka de første årene, gjorde lekser og stilte ikke så mange spørsmål om rett og galt i verden.

Venner som var noen år eldre og hadde begynt på ungdomsskolen, noen også på gymnaset, var blitt kraftig radikalisert av nyhetene fra det store utland vi fikk servert i TV-ruta. Og opprøret og protestene som fant sted på lærestedene i Paris og i Prahas gater ga gjenklang også ut i provinsen her hjemme. Om vi ikke klarte å skape en bedre verden, så lærte vi i hvert fall å ikke tåle den urett som ikke rammet oss selv, og at menneskerettighetene er ukrenkelige.

Til uka «blåses» et nytt stort idrettsarrangement i gang, Fotball-VM i Russland.

Da er det nok mange som blir sittende klistret til TV-skjermen den måneden mesterskapet varer. Til forskjell fra i 1968 kan vi i dag skifte kanaler, og som avveksling fra kampene kan vi dra på eventyr med Ivanhoe, kanskje til Gardariket?

Det skal ikke utelukkes at vi blir vitner til politiske markeringer på fotballarenaene. Og vi husker godt myndighetenes brutale reaksjoner mot demonstrasjoner og regnbueflagg under Sotsji-OL.

Putins Russland er ikke noe eventyrland hvor «fair play» står særlig sterkt utenfor banen. Vi får håpe at det sportslige vil stå i sentrum og at respekten for menneskerettighetene får råde. I fravær av våre egne helter på gressmatta får vi heie på våre norrøne brødre fra sagaøya i vest, når fløyta går. – Ugh!

Vidar Iversen


SISTE MENINGER