Kronikk: Sterk nasjonalistisk sjåvinisme kan føre til farlige hendelser

KRONIKK: Vi står på terskelen til det nest største idrettsarrangementet i verden etter sommer-OL. Den 14. juni blåser dommeren i gang fotball-VM i Russland med åpningskampen mellom hjemmelaget Russland og Saudi-Arabia. Deretter skal det spilles 64 kamper fordelt på 11 russiske byer før finalen på Luzjniki stadion i Moskva den 15. juli.

AV
Publisert
Oppdatert:

Mange, også utenfor de fotballinteressertes rekker, er spent på hvordan russiske myndigheter med president Vladimir Putin i spissen ønsker å fremstå som vertskap for dette mesterskapet. Det råder ikke mindre spenning rundt russiske og tilreisende fotballsupportere. Vil de klare å holde seg i skinnet, slik at det som skjer på arenaene ikke blir overskygget av hat og voldelige sammenstøt mellom ulike supportergrupper?

Turneringen skjer i en internasjonal atmosfære av sterkere spenning mellom Russland og Vesten enn noen gang siden den kalde krigen. Mesterskapet finner også sted i en situasjon der russisk idrett er i miskreditt etter sine store dopingskandaler, mange av dem knyttet direkte til det siste store internasjonal idrettsarrangementet på russisk jord, vinter-OL i Sochi i 2014. Mange i Russland mener russisk idrett er forfulgt av Vesten. På den måten føyer idrettskonflikten seg inn i det store allmennpolitiske bildet.

Russiske og engelske fans – en tikkende bombe?

Få fenomener kan måle seg med fotballen til å mobilisere folks følelser – på godt og mindre godt. Foran dette verdensmesterskapet kan det ikke utelukkes at en sterk nasjonal sjåvinisme, ikke minst fra det russiske hjemmepublikumet, kan føre til mindre heldige, i verste fall ganske farlige hendelser.

Særlig er det grunn til å holde et våkent øye med hvordan det engelske landslaget og engelske supportere blir behandlet under mesterskapet. Her ligger det alvorlige politiske undertoner bak, som konflikten mellom Russland og Storbritannia etter giftskandalen, diplomatutvisningene og Syria-bombingen. Pessimistene frykter at denne spenningen også vil prege forholdet mellom de to landene under fotball-VM og skape ytterligere grobunn for hat og sammenstøt mellom de mer voldelige gruppene av russiske og engelske fotballsupportere.

Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til EM i Frankrike for to år siden. Hvem husker ikke slåsskampene mellom russiske og engelske supportere i Marseille rundt en kamp mellom de to landslagene. Russerne var verst, og det var det bare så vidt det russiske landslaget ikke ble sendt rett hjem på grunn av supportenes voldsomme oppførsel. En skamplett som var alt annet enn god reklame for russisk fotball på et svært lite gunstig tidspunkt med et VM-arrangement på hjemmebane bare to år unna.

Spørsmålet nå er hva over 20.000 engelske fotballfans kan vente seg i Russland til sommeren. Klarer arrangørene å holde kontroll på en russisk supporterskare som gjentatte ganger er anklaget for rasisme og ultranasjonalisme? Samtidig har historien gjentatte ganger vist at mange engelske fotballfans på tur heller ikke er noen uskyldsrene lam.

Det synes sikkert at russiske myndigheter fra president Putin og nedover vil bruke VM som et positivt utstillingsvindu for Russland anno 2018 med flotte, nye og rådyre fotballstadioner som det mest iøynefallende. Det er også å vente et strengt påbud fra toppen om at utskeielser ikke vil bli tolerert og at mesterskapet skal finne sted i en vennskapelig og fredelig atmosfære. Klarer russerne det, kan VM bli en propagandaseier for en selvbevisst stormakt som for anledningen viser en fram myk og vennlig side. Klarer de ikke å holde egne underliggende og ekstreme voldelige supportermiljøer i sjakk, og andre nasjoners fotballtilhengere heller ikke makter å holde seg i tøylene, er det et nederlag for Putin som også kan få farlige følger for internasjonal fotball og bety en ytterligere belastning for Russland som idrettsnasjon.

Store mesterskap som propagandashow

Et fotball-VM i en autoritær stat som Russland anno 2018 føyer seg inn i en klar idrettshistorisk tradisjon. Det finnes nok av eksempler på politiske ledere som har brukt store idrettsarrangementer som propagandashow for regimene sine, stater som i ettertid ikke akkurat har blitt stående som fyrtårn for internasjonal fred og fordragelighet.

Enkelte idrettshistorikere, med fare for å trekke det for langt, har sammenlignet fotball-VM i Russland i 2018 med sommer-OL i Tyskland i 1936. Den gang brukte Hitler alt hva OL var verdt til å framstille naziregimet sitt som vennlig og gjestmildt. Det lyktes i noen grad. De verste av nazismens eksesser var lagt til side under lekene som av mange besøkende og uavhengige observatører ble betegnet som en suksess.

To år tidligere, i 1934, kunne Italia innkassere en dobbelt triumf både sportslig og som arrangørland da landet slo Tsjekkoslovakia 2–1 i finalen i fotball-VM. Mussolini var ikke sein med å tolke det som en seier for sin fascistiske ideologi.

Fullt så bra gikk det ikke for Argentina da landet arrangerte fotball-VM i 1978. Sportslig ble det riktignok suksess med VM-gull til hjemmelaget. Men samtidig var det om å gjøre for militærjuntaen som hadde tatt makten ved et kupp to år tidligere å vise at landet ble urettferdig framstilt i internasjonal presse, som rapporterte om gjentatte brudd på menneskerettighetene. Juntaens propagandamaskin kom til kort. Overgrepene lot seg ikke skjule.

En helt annen variant av fotball og storpolitikk skriver seg fra fotball-VM i England i 1966. Hvem husker ikke finalen på Wembley da England slo Vest-Tyskland 4–2 etter tvilsomme dommeravgjørelser. Kanskje ikke like mange minnes hvordan engelsk tabloidpresse hausset opp denne kampen som om den skulle være en fortsettelse av andre verdenskrig og etter kampen hyllet hjemmelagets triumf som en endelig bekreftelse på noe langt mer enn en fotballseier over arvefienden.

Saken fortsetter under annonsen.

Da fotballen førte til krig

Det sier litt om det voldsomme følelsesmessige engasjement rundt fotballen at den faktisk HAR ført til krig mellom to nasjoner. Det skjedde etter tre kvalifiseringskamper mellom Honduras og El Salvador foran VM i fotball i 1970. To kamper endte uavgjort. Begge kampene ble etterfulgt av opptøyer og slagsmål mellom de to lands fotballtilhengere. Det måtte spilles en tredje avgjørende kamp til på nøytral bane, i Mexico City. Den endte 3–2 til El Salvador. Da brøt det ut opptøyer blant Honduras-tilhengerne som satte biler og flagg i brann. Da valgte myndighetene i El Salvador å svare med å sende militære styrker inn i Honduras.

Krigen varte bare i 100 timer men førte likevel til at flere tusen mennesker ble drept. Fotballen var den utløsende årsaken. Men det hadde ikke blitt krig hvis det ikke på forhånd hadde vært voldsomme politiske spenninger mellom de to landene.

Idyllisk i Norge – verre i Sverige

Heldigvis spilles det fotball under langt mer siviliserte former hos oss. Men TV-serien «Heimebane» kan være en talende påminnelse om at leken med lærkula også kan utløse sterke følelser i nær sagt enhver krok av landet. Slåsskamper og vold mellom supportergrupper har forekommet, men hører heldigvis til sjeldenhetene her til lands.

Men vi trenger ikke gå lenger enn til vårt naboland Sverige for å finne eksempler på farlige fotballkamper. Flere ganger, så sent som for to uker siden, har kamper i Allsvenskan, den svenske toppserien, blitt utsatt på grunn av tribunebråk mellom utgrupper av supportere. Flere kamper har blitt avlyst de siste åra.

Enda verre: I 2010 ble en supporter til stockholmslaget Djurgården drept i slagsmål med hjemmelagets tilhengere foran en kamp i Helsingborg. Mannen ble slått ned bakfra av tre ukjente personer. Kampen ble avbrutt, og det hersket fullt kaos i Helsingborg hele på påfølgende kvelden og natta. Mange stilte med rette spørsmål om hva som er galt med den svenske supporterkulturen.

Miksen av fotball og hatefull, usunn patriotisme, det være seg på klubb- eller landslagsnivå, kan med andre ord utløse en cocktail av farlige følelser, som disse eksemplene har vist.

Men la oss likevel begeistres

La oss i rettferdighetens navn likevel ikke tape det store positive perspektivet av syne. Fotball er verdens største idrett. Den organiserer millioner og atter millioner fra de største stjerner til barn og unge i verdens fattigste bakgårder, der for øvrig mange av historiens største fotballtalenter har vokst opp.

Ekte fotballelskere vil også kunne peke på mange eksempler der fotballen har skapt begeistring og forbrødring og fungert som brubygger mellom grupper og nasjoner. I vår norske sammenheng kan Norway Cup være et arrangement det er naturlig å trekke fram i denne sammenheng.

Så: Med en måned til fotball-VM i Russland får vi håpe mesterskapet vil gi oss noen sommeruker fylt av stor underholdning, glitrende spill, geniale pasninger og flotte scoringer. Til håpet hører også at det som skjer på banen totalt vil overskygge supporterbråk, hat og sammenstøt. Da vil ekte fotballtilhengere bli styrket i troen på dette enkle spillets levende magi.

Ganske særlig hvis lille Island igjen skulle forbløffe verden ….

Kjell Pihlstrøm

Kilder: Wikipedia, VG og Dagbladet

Trykk for å se kommentarer


SISTE MENINGER