Lykken er å plumpe litt

KRONIKK: «Du må ikke gå så langt ut, lillebror. Du kan plumpe.»

AV Debatt@agderposten.no
Publisert
Oppdatert:

9-åringen bråstoppet og så på meg med en tydelig skuffet mine. Han sto midt ute i vannet på noen steiner – et godt stykke fra strandkanten, med skosålene i vannskorpen.

En vanligvis så forsiktig fyr, som jeg var i full ferd med å frata et flott øyeblikk. En varsom gutt som der og da var så glad at han glemte fornuften. En som var der vi alle drømmer om å være: I øyeblikket.

Det var på tampen av påskeferien, og vi var langt ute i havgapet med gode venner. Strålende vær – en sånn dag som er så fin at den ikke kan gjengis på Facebook. Endelig var det vår i luften, skyfri himmel og et snev av varme. Vi voksne nøt kaffe, småprat og stillstand i solen, til lyden av sprudlende barn som lekte i fjæra.

Likevel kom jeg altså på å stoppe leken, fordi barna kunne bli våte på bena. Jeg så det selv, i sekundet etter at ordene mine var sagt. Det skuffede ansiktet, og en gutt som snudde, så hans mor ikke skulle bekymre seg for at han kunne bli våt.

– En mor som i noen store, små sekunder glemte, at det finnes langt større bekymringer enn våte barneføtter en litt varm vårdag. For, slike situasjoner er avgjørende øyeblikk som kan lage tankemønstre for livet. Hva er det vi lærer barna våre – eller andre rundt oss – ved å bremse livsgleden og leken deres fordi de kan bli kalde eller våte, en stakket stund?

Heldigvis rakk jeg å snu i tide. Klumpen i magen da jeg så min sønns ansiktsuttrykk stoppet meg fra å begrense ham. I hvert fall denne gangen. «Det går bra», ropte jeg til ham, mens jeg så at ansiktet hans lyste opp. «Takk, mamma», fikk jeg lyst og lett tilbake.

Hjertet mitt letnet der og da, men erfaringen satte seg i meg. Den kan jeg bruke til noe mer: De få sekundene i et ellers perfekt øyeblikk, hvor jeg så hvordan jeg var nær ved å skuffe og begrense en av mine aller næreste og kjæreste? Det er lærdom som jeg vil ha med meg videre.

For, jeg tror flere enn jeg gjør slike ubevisste bommerter – hver eneste uke, hver eneste dag, hver eneste time, til og med. Vi lever i hverdagen, og vi er vanedyr. Vi handler på vane, og vi kommuniserer på vane. Det er så fort gjort å la dagene gå, og la frykten for både nær og fjern fremtid styre valgene våre.

Akkurat på samme måten som jeg var nær ved å stoppe en av skattene mine i å få lov til å leve i nuet. Han kunne ikke ramle ned fra et fjell, eller få en forstuet fot, i den situasjonen. Han kunne i verste fall plumpet uti helt grunt og litt kaldt vann med kameraten sin, fått seg en god latter, blitt småkald og kanskje litt mer forkjølet.

Skulle jeg stoppe ham fra en slik opplevelse, i sin fineste tid med en av sine beste venner?

Vi ødelegger både tiden og hverandre, med slike begrensninger, tenker jeg.

Vi vier livet vårt til tid. Livet er tid, og tiden er det eneste vi alle må forvalte. Målet i livet er for mange å bli lykkelig. Men på vei mot lykken kommer frykten og forbeholdene som demper og moderer oss.

Om vi vil bruke tiden på å leke, le og plumpe i vannet, er det helt fint. Klart vi vil være fornuftige, klart vi vil oppdra barna våre – eller være dyktige i vårt fag. Men for mange av oss er det ikke det som er utfordringen.

Utfordringen er å gi slipp, og la de små øyeblikkene få stor boltreplass – også i hverdagen.

For å leve livet med selvrespekt, integritet og indre ro, tror jeg flere av oss trenger å følge klisjeen: Å ta vare på de små stundene, ved å legge igjen litt mental bagasje når vi nyter det vi har i nuet. Nå når våren endelig er her skal jeg gjøre mitt for å nyte det som er lykke for meg – klisjeen for så mange av oss. De Øyeblikkene.

Jeg vil leve litt mer som om dette var min siste vår, bruke enda mer tid på det som betyr mest. En klok kar sa en gang til meg at «La kalenderen din avspeile verdiene du har.»

Her er noen ufiltrerte forslag til hva som kan gi stor lykke i små øyeblikk.

Plukk det som passer – og lag gjerne din egen liste.

(Min erfaring er at det kan medføre lykke i seg selv, å gjøre den øvelsen.)

Å plumpe i vannet, en fin vårdag

Å la være å plukke årets første hestehov, for den er finest der den står

Å få stille regn i ansiktet

Å høre glad løping fra barneføtter i etasjen over

Å leve med åpne dører og vinduer hele sommeren

Å høre trillende barnelatter

Å få se sin bror så ofte

Å spise et nesten modent jordbær litt for tidlig i juni

Å smile til en fremmed

Å trippe på tørr asfalt i april

Å være med venner

Å vinterbade, hver eneste helg

Å spise ute før det egentlig er varmt nok

Å ta inn duften av nyskåret, fersk hvitløk

Å se at kjøttmeisen har inntatt fuglekassen

Å gå med bare føtter – i gresset, eller mot gamle plankegulv

Å eie helt nye sko

Å lytte til fuglesang

Å se magnolia i blomst

Å danse med sommerfugler

Å se snøen smelte på fotballbanen

Saken fortsetter under annonsen.

Å være nær himmel og hav

Å sykle med småsko

Å se bare bjørkestammer i solskinn

Å se bjørka sprette

Å smelle myggen rett før den stikker på leggen

Å avslutte en krangel med en klem

Å nyte en god kopp kaffe

Å kjenne duften av lavendel

Å la vindusvasken vente, fordi vi vil være i solskinnet utenfor

Å gjøre en ting av gangen

Å gi eller få et fint kompliment

Å bedrive solvegging når sommeren flørter i vinterferien

Å takke, hver eneste dag

Å få takk, ofte nok til å vite at det vi gjør betyr noe

Å se en soloppgang, og å få nyte at solen går ned – på en og samme dag

Å bli kvitt hodelus

Å kjenne lukten av våt jord og grønn mose

Å løpe fortere og lengre enn før

Å tegne hjerter – i sand eller snø, eller med kritt

Å legge seg i helt nytt sengetøy

Å synge eller plystre spontant

Å se gleden i andres øyne

Å spise sammen

Å ta på nye sokker

Å se at det spirer, hvor som helst

Å spise Troika lag for lag, litt og litt

Å ha tid med kjæresten

Å våkne til fuglesang

Å fullføre noe

Å spille verdens beste sang

Å nyte flyplasser

Å få andre til å smile

Å lytte til andre menneskers liv, som fjerne lyder i et nabolag

Å gå forbi en klesvask som henger ute i sommerbris

Å se det vakre i et potteskår

Å la en vissen rose få bli der den er, fordi den er vakker også som vissen

Å starte dagen sammen

Å få anledning til å ta ordentlig farvel

... og tusenvis av andre små og store saker som er så lett å ta for gitt.

(Kilder: Sarea, Theo og Tore)

Cecilie Thunem-Saanum


SISTE MENINGER