– Sjømannskolen er byens ansikt. Nå må vi unngå nye overgrep mot Arendals signaturbygg

KRONIKK: Vi som er glade i Sjømannskolen.

AV
Publisert
Oppdatert:

«Dette blir fløybyen for fylkesmannen». Det sto det for en uke siden brettet ut over to sider i Agderposten. Slik det er formulert, oppfatter en det som om det er endelig vedtatt. Men det er det da ikke. I en så viktig kulturminnesak, som Sjømannsskolen, må det demokratisk overlegning og faglig skjønn til. Og da er det vel ikke nok med planer og kalkyler på bakrommet? Her er det atter byens ansikt som står på spill. Her er det tale om overgrep mot et signaturbygg fra 1950-åra. Åpnet i 1957.

Det er knapt noe som med større rett kan kalles et historisk ikonbygg i byen vår enn arkitektkontoret Ugland og Thornes skolebygg. De to arkitektene gjorde byen vår vakrere. Ikke minst ved det harmoniske bygget på heia som med god balanse har føyd de valmede fløybygningene inn i landskapet, så det ikke ble prangende. Og med tårnet i sentrum som et styrhus som signaliserer sjømannsskolen. Der så mange arendalitter har sittet på skolebenken før de dro til sjøs. Her er sjøfartshistorie og yrkeshistorie samlet i et imponerende faglig grep.

Dette tårnet er det er all grunn til å la være i fred. Går en til kildene, kan en lese at en reguleringsplan har vært lagt ut på offentlig høring. Her ble det foreslått «å bevare tårn og aula etter anbefaling fra fylkeskommunen.» Tidlig på 2000-tallet ble det laget en rapport som behandlet sjømannsskolens kulturminneverdi, som det ble lagt vekt på. Den ble utarbeidet av Arkitektskapet AS i Oslo. Den konkluderte med at anlegget «har både kulturhistorisk og arkitektonisk verdi». Det ble spesielt vist til betydningen av «å ta vare på det vestre og det midtre bygget, inklusiv tårnbygget, av de tre byggene som ligger i fremre rekke mot byen. En vil da også kunne sikre vern av skolens vestibyle, med fresker av kunstneren Axel Revold.»

Har ikke fylkesadministrasjonen kjent til dette? Eller har man bare med freidig mot neglisjert disse verdiene? «Tårnet, som er et landemerke, blir bevart og får ytterligere to etasjer – og klatrevegg.» Må det være lov å bryte ut i et bevare meg vel? Først går man løs på et gjennomtenkt arkitektprosjekt av noen av de beste arkitektene vi har hatt i Arendal, så kaller man det bevaring. Joda, det er kreativ prosa. Her kan en både forgripe seg på et kulturminne og bygge to etasjer ekstra som ødelegger den arkitektoniske harmonien, og likevel bevare.

Som plaster på såret skal allmennhetens barn få en klatrevegg å more seg i. En blir nesten fristet til å sitere den engelske 1700-talls-poeten Alexander Pope: «Fools rush in where angels fear to tread!» Men jeg skal avstå fra fristelsen, en får heller lene seg til det engelske munnhellet: «To have the cake and eat it.» Eller å tro på julenissen.

Så vidt jeg forstår, mener fylkesmannen og hans underordnede at de har for lite albuerom. Men kan de ikke bli der de var? Av artikkelen framgår det at man ikke vet hva det tomme fylkeshuset skal brukes til. Har man virkelig råd til å bygge nytt når man har stående noe som fungerer? Jeg har selv vært oppe i det gamle fylkeshuset et par ganger og det er da ikke nødvendig å evakuere de gode arbeidsplassene der som har fungert i så mange år?

Selv har jeg tjent til smør på brødet på videregånde skole på Tyholmen. Der var vi gjerne minst åtte pedagoger på et værelse som bare rommer ett eksemplar sjefsbyråkrat i fylkesadministrasjonen i dag. Vi klarte da å avvikle vårt «aktivisertbaserte arbeidsplasskonsept», som man visst sier på fylket (hvis dette byråkrat-labbelenske betyr noe i retning av å legge arbeidsplassen til rette for aktivitet.)

Saken fortsetter under annonsen.

Joda, vi rettet stiler og planla timer år etter år i et trangt, men hyggelig, miljø. Agderposten viser hvor fin utsikt folk som arbeider på fylkeshuset skal få. Joda, det er ingen tvil om at man eventuelt kan få selve orkesterplassen med utsikt over Galtesund fra heldekkende vindusglass. Her oppe på heia må Emil Rummelhoff ha stått da han diktet Arendalssangen og så «Tromø og His i den blålige dis». Problemet er bare at fylkets byråkrater vel skal arbeide og ikke bli for fascinert av blålig dis eller regatta på Galtesund?

Forstyrrelser forsto man seg på på bedehusene i gamle dager. Der svartmalte man nederste delen av vinduene så man ikke ble distrahert av det verdslige og konsentrerte seg om Vår herre. Kanskje er ikke det nye fylkeshuset helt gjennomtenkt som «arbeidsplasskonsept»? Det ville vært mer kledelig å vise et mer sosialdemokratisk magemål. Vi lever i en liberalistisk epoke der de rike blir rikere og avstanden øker mellom rike og fattige. Trass i at regjeringens valgløfte var å minke avstanden mellom fattig og rik, er det fortsatt minst like stor forskjell mellom far og katten.

Arendal har et særskilt ansvar når de har valgt å være en varm, stolt og utadvent by. Slik det er nå, med stigende boligpriser, er det så å si nesten bare formuende som har god sjøutsikt. Hva om vi brukte sjømannsskolen som eldresenter? Hva om vi for en gang skyld lot de eldre få den flotteste utsikten? Ville ikke det gjort oss både varme og stolte? Se på byen vår! Se hva Arendal gjør for våre gamle!

Jeg har luftet tanken tidligere, men er ikke alene om det. Arkitekt Knut Haugland har laget skisser over hvordan man kan lage eldreleiligheter uten å skade bygget, slik det nå blir. Får vi et eldresenter, blir ikke ordene varm og stolt bare floskler. Hvorfor ikke tenke nytt, og la drømmen om fløybyen vokse seg høyere bak sjømannsskolen uten å ugjenkallelig vandalisere byggets historiske fasade.

Et viktig poeng som taler for bevaring er at bygget ble gitt som gave av skipsreder Arnt J. Mørland. (Han ga brorparten, (men Smith Sørensen hjalp til med 1 million.) Mørland var stortingsrepresentant og satt i kommunestyret i Arendal. Han var motstandsmann og satt på Grini. For sin innsats for sjømannsskolen ble han kåret til Ridder av St. Olavs orden.

Odd Vaagland

Inntil videre Arendals-entusiast

Trykk for å se kommentarer


SISTE MENINGER