FISKE VED SPORNESMeninger

Kronikk: Hvorfor er det ikke her i Agder at vi bør ta vare på videreutviklingen av vår helt essensielle kystkultur?

Kronikk av Risørs kultursjef Torolf E. Kroglund.

AV
Publisert
Oppdatert:

Hva er norsk kultur? spør du. Sjansen for at svaret på spørsmålet ditt har noe å gjøre med dalstrøka innafor, setrene, bunader, troll og fjell er stor.

Det er bare å ta en tur på Norsk Folkemuseum på Bygdøy så får du bekreftet dette. Skulle man finne på å snakke om norsk kystkultur så er det i beste fall Lofoten og torsken som dominerer fokuset. Men kystkulturen er så mye mer enn dette.

Norge har Europas lengste kystlinje, og de aller fleste nordmenn bor ved kysten fra Trondheim og sørover. Kysten i Sør-Norge har sysselsatt og formet dette landet og den kulturen vi kan kalle vår egen.

Fiskeriene, seilskutene, handelsskipene, oljenæringen og oppdrettsnæringen – og kanskje også turistnæringen – er næringer som har skapt kultur (og ukultur vil noen påstå i enkelte tilfeller). Det er et øredøvende paradoks at vi aktivt overser den rikt sammensatte og mangfoldige kystkulturen i sør til fordel for forenklede del-sannheter fra romantisk folklore.

For et par år siden begynte jeg å undersøke journalistisk et tilsynelatende svært smalt tema; ålen! Hvorfor er denne mystiske fisken (som ligner slange og kan gå på land) nå rødlistet i hele verden og forbudt å fiske i Norge? Og, hvorfor spiser ikke vi ål – når resten av verden ser på det som en gastronomisk godbit? Ganske raskt viste det seg at det her lå en større historie om dagens menneskers forhold til natur – og ikke minst det paradoksale i vårt eget haltende forhold til nær kystkultur. Idet du leser denne kronikken ankommer boka «Reise med ål – en omvei hjem» ferskt fra trykkeriet.

Mange av reisene jeg har gjort i arbeidet med denne boka og møtene med mennesker ved kysten har vært utaskjærs i andre europeiske kystland. Men så er også mye av bokas handling lagt til Agder, hvor min fetter Frode Kroglund har plukket halshogde ål fra vannkraft-regulerte Storelva i Tvedestrand, en av de siste gjenværende kystfiskerne Einar Blix har fortalt fra Lillesand, verdensledende forskere har gjestet Flødevigen i Arendal. Ikke alle vet i dag at ålefisket var stort her på Sørlandet. Hoveddelen av fangsten ble eksportert. Dette ligner omtrent alt annet av norske fiskerier; det meste eksporterer vi. Ifølge kilder jeg har funnet, for eksempel den svenske Carl von Linné eleven Pehr Kalm (som ble værfast i Grimstad på 1700-tallet og gjorde en kostelig beskrivelse av mennesker og natur – kystkulturen i Agder) har det alltid vært slik. Ifølge Sjømatrådet spiser vi i dag for lite (og stadig mindre) av våre enormt rike ressurser i havet. Vårt sjømat-konsum kan forenklet sett sies å være en tredjedel oppdrettslaks, litt mindre enn en tredjedel torsk og en del reker. Alle de andre hundrevis av fiskeslag som finnes i stort mangfold langs kysten vår spiser vi en svært lav prosentandel av. Hvorfor er vi så fantasiløse og monomane i vårt eget sjømat-konsum? Det handler også om kultur (ev. mangel på kultur). Ferdig fileterte stykker i lekker innpakning er selvsagt mer lettvint enn en hel fisk med skinn og bein. Oppdrettslaksen tar bare et par minutter i panna. Når kjøpte og tilberedte du sist en piggvar, eller lange og brosme? Det er mer sannsynlig at du har gjort det dersom du er over 50 år enn om du er under 30 år.

Her langs kysten i sør ser myndighetene på (stillehavs) østersen som en farlig trussel. Noen kan skjære seg på den. Derfor kjører man i gang store opprydningsaksjoner hvor lag og foreninger rydder kysten for denne uønskede arten, og inntil nå har mengder av delikatessen blitt kastet på søppeldynga. På samme tid har man i nord snudd fra å se på trollkrabben – «russerkrabben» på folkemunne – som en skrekkfilm-aktig trussel mot havbunnen til å være en viktig ressurs. Den svartelistede arten er nå omfattet med fiskekvoter. Et paradoks i seg selv.

Frøya, ytterst i Trøndelag – hvor jeg vokste opp – er i dag pepret med oppdrettsanlegg. Det var en selsom opplevelse å reise tilbake dit i fjor, etter godt over 20 år, og se utviklingen. I min barndom var det fiskeriene som var hovednæring. I dag er Frøya en av landets største oppdrettskommuner, og det virker lite bærekraftig slik det er og med de gigantiske planene for framtiden. Vi snakker mye om klima, men lite om den naturforurensningen som såkalt «grønn» vannkraft og «blå næring» er.

Vi virker – som nordmenn – rett og slett å ha en forvirret holdning til det som faktisk er vårt primære habitat, nemlig kysten. Hva er vårt forhold til kystkultur, egentlig?

I Norge kan man ikke leve av å være forfatter, så derfor har jeg hatt fast jobb ved siden av hele tiden. I vår skiftet jeg fra festivalsjef i Sørlandets litteraturfestival/ Ibsen- og Hamsun-dagene i Grimstad til kultursjef i Risør kommune. Der møter jeg igjen noe av det jeg tenker bør være en sterkere kulturpolitisk satsing, og en bredere samfunnsmessig oppvåkning på kystkultur framover – ikke minst i den kommende region-byggingen. Trebåtfestival, trebåtbyggeriene på Moen i Risør, men en kan også nevne Brattekleiv i Arendal, Sjøfartsmuseum i Grimstad, Sjømannsforeninger, Kystlag og både kystnæring og kystkultur generelt; det trengs at vi som kulturbyråkrater og politikere løfter det fram, øker kvaliteten i formidlingen og setter kystkulturen på dagsorden. Er vårt forhold til kystkultur kun «musealt»? Eller er det fremdeles en levende del av våre samfunn, av vår identitet og eksistens?

Når alt kommer til alt så vet vi jo det at de aller første nordmenn kanskje nettopp bosatte seg her, i Agder, fordi kysten var så rik. De var innvandrere, fra Doggerlandet (og/eller Sverige). Det eldste mennesket som er funnet her til lands er jo Sol, fra Søgne, som beviselig spiste østers og andre skjell. I dag ligger hun på Kulturhistorisk museum i Oslo, og ikke i Søgne hvor hun burde ha ligget i et storskala nasjonalt museum. Hvorfor er det ikke nettopp her i Agder at vi bør ta grunnleggende og omfattende grep for både å ta vare på historien, og videreutviklingen av, vår helt essensielle kystkultur?

Torolf E. Kroglund

Kultursjef i Risør


SISTE MENINGER